Reidun's Cat Site - SOMALIKATTENS HISTORIE - CAT ARTICLES

Første gang jeg så et bilde av en somali var i 1978. Da satte jeg bildet av Foxtail Kritzma of Nephrani på forsiden av kattetidsskriftet, KATTEN VÅR. Et tidsskrift for kattevenner jeg den gang var redaktør for. Den gang var jeg hovedsakelig burmeseroppdretter, men ble likevel fenget av det litt ville og livfulle utrykket denne rasen hadde. Med tillatelse fra forfatteren, Patricia Nell Warren og CAT WORLD Magazine hadde vi en meget interessant artikkel om somali. Artikkelen blir herved gjengitt i sin helhet:
Få nye raser har forårsaket så mye oppstuss som somalikatten. Bare ved å nevne den kan man sette igang heftige diskusjoner. Oppdrettere som aldri har sett en somali, og dommere som aldri har hatt en slik til bedømming - alle har de hørt om den, og de har til og med en bestemt oppfatning av hvordan den er. I USA har somalikatten fått championstatus i de fleste klubbene. På utstillinger blir det stadig flere å se, og ved den siste utstillingen i Chicago (1977) var det påmeldt 17 somalikatter. I Europa er det også økende interesse for denne katten. Våren 1977 ble to somaliunger sendt over havet. Det var en FIFe-oppdretter i Tyskland, Jutta Broisch, som kjøpte hannen Foxtail Star Trek og hunnen Junee Noel, de første eksemplarer av arten i Europa. Fru Broisch har fra før abyssinere og chinchillaoppdrett og har nå tenkt å stille ut og avle videre på somalikatten.

Hva er en somali? Somalikatten er en langhåret abyssiner og stammer opprinnelig fra registrerte abyssinere. Den har en silkebløt, halvlang pels, og som abyssinerne er den enten viltfarget (agouti) eller rød, og har gyldne eller grønne øyne. Men somalikatten er noe mer enn en langhåret abyssiner. I den tykke, plysjliknende pelsen får viltfargen en dyp glød som man ikke finner hos en korthårskatt. Tickingen er kraftigere, helt opp til 12 bånd på et enkelt hår. Øretufsene er lengre og mer gaupeaktige enn hos abyssineren. Halen er lang og busket som en revehale. Den er klubbeformet ytterst og har vanligvis sort toning. Når katten beveger seg, skiller den tickede pelsen seg slik at den viltfargede underpelsen trer tydelig frem. Somalikatten blir vanligvis større enn abyssineren. Ungene blir født med en nesten sort toning på de områdene som senere vil få ticking. De blir ikke lysere eller viser tegn til ticking før de er ca 15 uker gamle. I tillegg utvikler de seg senere enn abyssineren. I et kull med abyssinerunger, vil en stor svart somaliunge stikke seg ut. Den kan skilles ut fra de øvrige allerede når den er bare en dag gammel. Pelsen ligger flatt og er silkeaktig og skinnende, med bølger i nakken og nedover ryggen, og til og med på pannen. Pelsen hos abyssinerungene er lysere og mer rødlig. Disse langhårede ayssinerne har dukket opp i flere anerkjente avlslinjer i både USA og Canada. Hvordan har dette kunnet skje?

Somalikatten blir oppdaget Somalikattens historie startet i 1967 da abyssineroppdretteren Evelyn Mague arbeidet på et sted for hjemløse dyr i Gillette, New Jersey. En dag kom det inn en voksen hannkatt som var blitt kastet ut av tilsammen 5 forskjellige hjem. Nå måtte man enten finne enda et nytt hjem eller avlive den. Da Mrs. Mague så katten, så hun med en gang at det var en langhåret abyssiner. Hun hadde hørt om deres eksistens, men hadde aldri sett en. "Det var den vakreste katten jeg noensinne hadde sett," har hun siden fortalt. Hun ga ham navnet George og fant et godt hjem til ham. Så begynte hun å gjøre undersøkelser om Georges opprinnelse. George var født i Lo-Mi-R katteriet og var blitt solgt som kjæledyr på grunn av den lange pelsen. Han hadde vært den eneste langhårede i et kull med normale korthårsunger. Og, til Mrs. Magues store forbauselse viste det seg at Georges foreldre - begge befant seg i hennes eget katteri! Faren var en abyssiner fra hennes eget oppdrett, Lynn-Lee's Lord Dublin, og moren Lo-Mi-R's Trill-by, hadde hun selv kjøpt for kort tid tilbake. Både "Dubbie" og Trill-by var altså bærere av det recessive langhårsgenet. Mrs. Mague begynte med en gang arbeidet med å produsere flere somalikatter, og kunne snart vise til 5 eksemplarer av arten. Samtidig var CCA-dommeren Ken McGill i Canada blitt oppmerksom på somaligenet i de kanadiske abyssinerlinjene. Han fikk kjøpt en somaliunge, hannen Tutseita, fra May-ling katteriet. Tutseita ble stamfaren til den eldste somalilinjen, og hans navn figurerer på 25% av alle somalistamtavlene. Tutseita ble først paret med en av McGills abyssinerhunner, og resultatet ble en abyssinerhunn, Dunedin's Torri. (Når en homozygot langhår blir paret med en homozygot korthår er resultatet alltid korthårskatter som er bærere av det recessive langhårsgenet.) Torri ble igjen paret med sin far, og i dette kullet var det en langhåret hann, Dunedin Moseph. Moseph ble solgt videre til oppdretteren Don Richings i Ontario. Ved dette Don-Al katteriet ble Moseph far til flere unger, både abyssiner og somali, og disse står bak mange av dagens somalikatter. I mellomtiden fortsatte Mrs. Mague sine undersøkelser. Hun fant ut at slike langhårskatter hadde eksistert allerede i midten av 1950-årene. Flere kjente abyssineroppdrettere kunne fortelle at de hadde hatt slike i sine kull. De hadde enten avlivet dem eller solgt dem som kjæledyr, og de hadde kastrert foreldrene da de ikke ønsket å føre langhårsgenet videre. (Ironisk nok fjernet de en av abyssinerens mest iøynefallende trekk, nemlig den plysjliknende pelsen. Det er nå kjent at abyssineren bare kan ha denne plysjkvaliteten i pelsen dersom den er heterozygot for langhår.) Mrs. Mague følte nå sterkt at man burde anerkjenne denne langhårskatten i stedet for å gjemme den bort som mindreverdig. Hun gav rasen navnet "somali" som en hyllest til abyssinerens sannsynlige afrikanske opprinnelse. I de tidlige 70-årene fikk hun tak i et par nye somali fra linjer som Du-Ro-Al, Saika-Shams, Saffron Toujour og Lapinchat. Hun oppdaget at det var noen bestemte abyssinere som dukket opp i alle somalistamtavlene, og hun fikk mistanke om at alle somalikattene hadde en felles opprinnelse. I 1972 ble Somali Cat Club of America dannet, og Evelyn Mague ble valgt til president.

Den nye rasen møter motstand Da eierne av somali begynte å kreve anerkjennelse for rasen, møtte de imidlertid sterk motstand, hovedsakelig fra abyssineroppdrettere. Disse følte sterkt at somalikatten bare måtte bli anerkjent som en blandingsrase eller ikke i det hele tatt. De fremholdt at den jo faktisk var en bastard og ikke en renavlet abyssiner. De påsto at noen nord-amerikanske oppdrettere hadde forfalsket stamtavler og brakt persere inn i avlen. Hensikten med dette, sa de, var å bevare den typiske plysjaktige abyssinerpelsen som var i ferd med å forsvinne. Så somalikattene kunne ikke, fremholdt kritikerne, avle rent i fargen på grunn av innblanding med persere. Denne motstanden fikk medlemmene av somaliklubben til å sette igang et omfattende genetisk og historisk forskningsarbeid om somalikatten.

Stamfaren blir funnet I 1976 foretok Walter Del Pellegrino en analyse av alle somalistamtavler. Resultatet, "Genesis", ble offentliggjort våren 1977 og skapte enda mer diskusjon om emnet. Som Mrs. Mague hadde hatt mistanke om, fant Walter ut at alle registrerte somali kunne føres tilbake til May-Ling Tutseita, eller til fire abyssinerhanner som hadde vært i avl i 1960-årene, Chota-Li's R.S.T., Sheremain's Dabtu, Dalai Robin of Mehitabel og Ring's Abi Abdel of Selene. Alle disse fire abyssinerhannene hadde gitt flere heterozygote abyssinerunger, som i sin tur igjen fikk somaliunger. Så hver av disse var sannsynligvis bærere av langhårsgenet. Alle de nevnte fem kattene hadde igjen en felles bakgrunn. De kunne føres tilbake, gjennom May-Ling, Shermax, Selene og andre tidlige linjer, helt til én eneste abyssiner, importert fra England i 1952. Dette var Raby Chuffa of Selene, av Lady Bernard's oppdrett og eid av Mrs. Schuler-Taft (Selene). Ifølge Walters undersøkelse er det meget mulig at Raby Chuffa har ført med seg langhårsgenet til Amerika. Interessant er det i denne forbindelse at det i alle fem somalilinjer er røde katter, og Raby Chuffa ble far til en av de aller første røde i Nord-Amerika. En av veteranene i abyssineroppdrettet i USA kunne også fortelle at alle hennes tidlige somalikatter kom fra importerte katter.

Perserteorien Walter Del Pellegrinos undersøkelse gir enda en konklusjon: Hvis noen abyssineroppdrettere i USA eller Canada hadde brukt persere, så kunne de bare gjort det i de 3 eller 4 generasjonene mellom Chuffa og Tutseita. Ville det vært tid nok, i løpet av de 3 eller 4 generasjonene, å få vekk perseren og gjenvinne abyssinerens utseende og kvalitet og produsere en topp katt som R.S.T? Somalioppdrettere tviler sterkt på dette. En kryssing med persere ville bare ha laget vanskeligheter for abyssineroppdretterne. Resultatet ville i første omgang blitt en korthårskatt med den ønskede plysjpelsen - men sannsynligvis ville den være uegnet for utstilling på grunn av dårlig type og farge. Katten ville se omtrent ut som en eksotisk korthårskatt. Oppdretterne måtte så krysse tilbake til abyssiner. Men fra da av ville ethvert forsøk på å forbedre kvaliteten i denne linjen strande på perserfargen. Og når han så endelig gjenvant abyssinerkvaliteten ville den plysjaktige pelsen gå tapt. Siden plysjpelsen er forbundet med et recessivt gen, har den lett for å forsvinne i gjentatte krysninger mellom to korthårskatter. Faktum er at den eneste langhårskatt en abyssineroppdretter kunne bruke uten å lage et genetisk rabalder er somalikatten, og siden somalikatten eksisterte allerede i 50- og 60-årene, hadde det vært en enkel sak å benytte den i avl bak lukkede dører. Man hadde ikke en gang behøvd å forfalske stamtavlene. De kunne ha blitt registrert som abyssinere og aldri blitt vist på utstilling. Siden de hadde abyssinertype og abyssinerfarge ville de ha produsert fine abyssinerunger med den ønskede plysjpelsen. Det eneste problemet ville være at oppdrettere som senere avlet tilbake på samme linje ville kunne få noen langhårede overraskelser. En annen grunn til at somalioppdrettere stiller seg skeptisk til teorier om perser/ abyssiner-kryssinger, er deres kjennskap til somalikattens genotype. Hvis det var persere i de fem grunnleggende somalilinjene, ville det hos somalikatten ganske ofte bli født unger med avvikende farger. Det forekommer også en sjelden gang hos abyssinere farger som blå, sølv og lilla, men somalikatten ville ha hatt en enda større hyppighet av disse ikke anerkjente fargene. Men det har ikke vært tilfelle. Mange somalikatter er et resultat av innavl, men de og deres avkom er like rene i fargen som sine foreldre - abyssinerne. En somalioppdretter, Andrea Balcerski, er kjent for den spesielt lange pelsen på sine katter. Mrs. Balcerski har gjennomført et program med nær innavl og har brukt både sine to somalikatter og sin opprinnelig heterozygote abyssiner for å øke pelslengden. Hun hadde hele tiden i tankene, sier hun, at denne metoden også ville avsløre eventuelle avvikende farger som måtte ligge skjult i denne linjen, men til nå har hun ikke fått annet enn viltfargede katter. Den uvanlig lange pelsen og det faktum at perserfarger overhodet ikke er kommet frem i denne linjen, er et sterkt argument mot perserteorien. Og sist, men ikke minst, ingen har noensinne kunnet legge frem konkret bevis for den påståtte perser/abyssiner-kryssingen.

Opprinnelsen til den lange pelsen Spørsmålet er da: Hvordan kan somalikatten være langhåret, og allikevel i genotypen være nesten identisk med abyssineren? Etter å ha gjort undersøkelser langt bakover i abyssinerens innviklede historie, mener somalioppdrettere at de muligens kan ha forklaring på dette. Langhårsgenet kan ha blitt introdusert i England i perioden like etter 2. verdenskrig. Krigen hadde ødelagt mye, og det var bare et dusin abyssinere igjen i landet. Engelske oppdrettere kan derfor ha følt behovet for også å bruke katter med ukjent opphav i den hensikt å bygge opp igjen abyssinerbestanden. Rosamonde S. Peltz sier i sin artikkel "The Abyssinian Cat" i 1972 CFA Årbok at det samme ble gjort i 1880-årene da utviklingen av abyssinerrasen var i sin begynnelse. Dersom en oppdretter til dette formålet valgte en abyssiner-liknende eller halv-abyssiner korthårskatt med den ønskede plysjpelsen er det høyst sannsynlig at denne katten var bærer av langhårsgenet. Men langhårsgenet kan også ha blitt introdusert i England ved århundreskiftet. På den tiden ble abyssinerne åpenlyst krysset med persere, angorakatter og en egen engelskvariant kalt Bunny-katten. Disse krysningene ble utført som eksperimenter for å se hvilke forskjellige gråsprengtetoner avkommet kunne få. Dette resulterte også i en sølvfarget abyssinervariant som en tid var anerkjent som abyssinerchinchilla. Disse krysningene er detaljert beskrevet i Child of the Gods, en bok om abyssinerens historie av Helen og Sidney Denham, utgitt i 1951. Bunny-katten er interessant, da den kan forklare et par av særpregene ved somalikatten. Opprinnelig var Bunny-katten en helt selvstendig rase. Den engelske dommeren Louis Wain (som er mer berømt for sine humoristiske tegninger av katter i menneskeliknende situasjoner - LF's anm.) arbeidet med noen Bunny-katter og beskrev dem som svært store katter, både korthåret og langhåret. De ble født sorte og fikk senere en lysere viltfarget pels. Så det er ikke usannsynlig at somalikattens størrelse og den mørke fargen på ungene er egenskaper som kan føres tilbake til Bunny-katten. Somalikattens langhårsgen ble sannsynligvis introdusert en gang mellom 1880 og slutten av 1940. Siden da har generasjoner med abyssiner x abyssiner paringer slettet nesten alle spor av raseblanding fra abyssinerens genotype, også uønskede farger. Utvelgelsesprosessen var imidlertid gunstig for langhårsgenet, som likevel kunne overleve, siden de fleste abyssineroppdrettere ønsket å beholde den plysjaktige pelsen. Nok en somali-teori ble fremmet av Don Shaw i hans artikler om genetikk i Cats Magazine. Han mente at somalikatten muligens ikke var homozygot langhårskatt. Abyssinerpelsen, mente han, kunne inneholde en del sammensatte forandringsfaktorer (polygener) som noen ganger kunne hope seg opp og forårsake avkom med lengre pels. Men dersom Shaws teori er riktig, ville man risikere å få enkelte unger med den korte abyssinerpelsen i somali x somali kryssinger. Og noen kritikere har også påstått at katten ikke avler rent når det gjelder pelslengde. Men somalikatten avler utelukkende rent. Riktignok kan pelslengden variere noe, men det gjør den også hos andre langhårskatter.

Somalikatten blir kjent Og mens diskusjonen pågår, etablerer rasen seg i ro og mak. En av de første somalikattene som ble utstilt var June's Dancing Moon, en viltfarget hann, oppdrettet og eid av June og Steven Negrycz i Brooklyn, N.Y. Denne vakre førstegenerasjonskatten var en så strålende fremtoning at den første bølge av begeistring for somalikatten først og fremst skyldes ham. Nylig ble en somalikatt Best in Show for første gang. Det var Lynn-Lee's Christopher. Mange somali-eiere har nå store katterier og driver kontrollert avl i stor stil.

Somalikattens vesen, stell og utvikling Somalikatten er lett å ha med å gjøre, er snill og hengiven, lavmælt, og har ellers alle de kjente abyssinertrekkene. Vanligvis er den lett å bruke i avl. Både hannene og hunnene kan være avlsdyktige før de er fylt ett år, skjønt de fleste oppdrettere venter med avl til hunnen er et år gammel. Som abyssineren er somalikatten sterk og utholdende. Den misliker innesperring og overfylte lokaler, er selvstendig og krever bevegelsesfrihet. I likhet med abyssineren utvikler somalikatten seg sent. De fleste oppdrettere gir ikke dyrene i fra seg før de er 12 uker gamle. Gjennomsnittskullet er på 3 eller 4, med flest hanner. Fargen og tickingen utvikler seg svært sent. En tommelfinger-regel er: Jo "svartere" kattungen er, jo bedre vil fargen og tickingen bli. Pelsen får ikke den fullstendige vilt- eller rødfargen før katten er 8 - 9 måneder gammel, og den fulle tickingen og kroppsutviklingen kommer ikke før den er ca 18 måneder. Så en oppdretter må være ekstra tålmodig og forutseende når han skal skille mellom de som er egnet for avl og utstilling og de som bare bør være kjæledyr. Når det gjelder mat, kan somalikatten ha abyssinerens ømfintlige mage. Somalioppdretterne er spesielt forsiktige med plutselige forandringer i kosten. Den myke somalipelsen og fargen er svært ømfintlig overfor tørke, så det er særlig viktig at katten blir holdt fri for parasitter og at den får nok fett i maten. Somalikatten har ingen spesielle helseproblemer eller medfødte defekter. Stell av pelsen byr ikke på problemer, den holder seg praktisk talt uten floker. Alt som trenges er et strøk med stålkammen baktil og ved bena der pelsen kan filtre seg litt. Når det gjelder forberedelsen til utstilling, har oppdretterne noe forskjellig oppfatning. Selv etter et bad har den myke pelsen lett for å dele seg, særlig på brystet. Noen oppdrettere bruker pudder for å unngå dette og grer pelsen. Andre igjen liker det litt rufsete utseendet og synes at pudder demper fargen. Den typen sjampo man anvender ved vaskingen, kan også være et problem. Somalioppdrettere har erfart at noen typer bleker fargen atskillig. Dette gjelder særlig sjampo som er beregnet på mennesker, også babysjampo. Noen bruker derfor en spesiell kattesjampo som gir rød pels en ekstra glød. Andre bader katten flere dager før utstillingen, slik at de naturlige oljene i huden får tid til å gjøre sin virkning i pelsen.

Somaliklubber i Amerika Somali Cat Club of America teller i dag (1977) over 70 medlemmer, og den har også, som tidligere nevnt, knyttet kontakt over Atlanteren. En tredjedel av klubbens medlemmer er fra Canada. Noen er aktive innen CFA og er også kjent for oppdrett av andre raser, og noen er abyssineroppdrettere som nå også har begynt å annonsere for sine somalikatter. Som en kuriositet kan nevnes at medlemmene er av den absolutt yngre årsklasse - gjennomsnittsalderen er 40 år eller mindre. Når somaliungene er leveringsklare, bistår Somali Cat Club of America med sin spesielle service for plassering av ungene. Få klubber gir en slik hjelp til sine medlemmer for å gi ungene gode hjem. Mrs. Mague, presidenten, blir holdt løpende orientert om hvilke medlemmer som har leveringsklare unger, slik at hun med en gang kan formidle kontakt når interesserte kjøpere melder seg. Somali Cat Club of America gir også andre ytelser. Den har et sentralt stamtavleregister, utgir et månedlig tidsskrift med nyheter og aktuelt stoff, støtter lokale ringer og deler ut "Beste somali"-sløyfer. Hvert år gir den utmerkelser til de fem beste somalikattene etter klubbens eget poengsystem (etter dette systemet får katten bare poeng for å utkonkurrere andre somalikatter). En annen organisasjon for somalioppdrett er The International Somali Cat Club, en CFA-klubb som arbeider aktivt for rasens anerkjennelse i CFA.

Somalikattens særpreg Somalikattens appell ligger i dens "ville" utseende. Abyssineren ser også "vill" ut, men på en annen måte. Abyssinerens slanke form kan føre tanken hen på papyrus-sumper og tempel-ruiner - det Afrika der dens forfedre sannsynligvis levde og jaktet før den ble ført til England. Men den rufsete somalikatten lar oss fornemme noe helt annet - dype furuskoger, tømmer, nordlys og snø. Sannsynligvis er dette bare drøm og fantasi. Bunny-katten sies å minne om en krysning mellom en forvillet huskatt og den lille villkatten som hører hjemme i England og Europa, nemlig felis silvestris. Hvis Bunny-katten var en slik krysning mellom tam og vill, og somalikatten delvis kan spores tilbake til Bunny-katten, da, ja ....da har somalikatten faktisk noe av det ville i seg. I alle fall har somalikatten ofte stor appell til folk som gjerne vil ha et eksotisk kattedyr, men som innser at dette vil være upraktisk. Den rolige somalikatten gir dem muligheten til å ha en "gaupe" i dagligstuen, uten samtidig å få problemer med temperamentet. (Denne artikkelen ble i 1978 bearbeidet og oversatt fra engelsk til norsk for KATTEN VÅR av Else Bjerke Westre. Den ble publisert for annen gang i Kattekatalogen, Rubicon Forlag i 1998.)
* * * * * * * * * * * * * * *
Etter at Patricia Nell Warrens artikkel første gang ble publisert, fikk hun en mengde henvendelser fra folk som kunne fortelle at deres abyssiner var bærer av langhårsgenet. Dette var henvendelser fra USA, New Zealand, Australia, Japan, England og Europa. Etter å ha lest artikkelen fikk en japansk oppdretter lyst til å følge Mrs. Warrens "oppskrift" på somali. Hun hadde selv en abyssinerhunn med den spesielle plysjpelsen (den som bare finnes hos en abyssiner som er bærer av langhårsgenet), og hun reiste lange strekninger for å finne en abyssinerhann med den samme pelskvaliteten. I Osaka fant hun en slik hann, og de to abyssinerkattene ble paret. Resultatet ble et kull på fire med to abyssiner- og to somaliunger.

SOMALI I NORGE Patricia Nell Warrens artikkel fra 1977 er meget interessant og grundig, og den forteller like mye om abyssinerens historie som den forteller somaliens. Personlig synes jeg teorien om hvordan langhårsgenet har blitt introdusert, en gang mellom 1880 og 1940-årene, er meget troverdig. Nettopp fordi det ikke forekommer recessive "feil"-farger hos verken abyssiner eller somali, med unntak av de nå etterhvert godkjente fargevariantene blå og fawn - som trolig har hatt samme opprinnelse som langhårsgenet. Det at introduksjonen kom gjennom en "Bunny-katt" med anlegg for langhårspels er ganske sannsynlig og indikasjonene på dette gjenfinnes i flere kilder enn Nell Warren. Disse "Bunny-kattene" skal angivelig ha vært bruntabby/ticket og derfor meget nær abyssineren i utseendet. Det er derfor meget sannsynlig at de tidligere oppdretterne valgte disse kattene som partnere til de få abyssinerne de hadde for å øke avlsmaterialet og beholde eller videreutvikle det eksotiske abyssiner-utseendet. Dette var veldig klokt (folk hadde vurderingsevne og kunnskaper i "gamle dager" også, selv om vi ynder å tro at de tidligste oppdretterne handlet i blinde), fordi man unngikk det langtekkelige avlsarbeidet det er å bli kvitt for mange recessive egenskaper som f.eks. pelsfarger uten ticking. At det kan ta meget lang tid, kan nok de som holder på med sølvvariantene av abyssiner og somali bekrefte, fordi det fortsatt kan dukke opp andre pelsfarger enn den tickede, selv om det nå er over 20 år siden andre raser ble brukt for å skape sølvfarget abyssinere.

Plysjpels hos abyssiner Dette med den plysjliknende pelsen er en annen side ved denne historien som nåtidens abyssineroppdretter bør tenke litt over. Har man fortsatt dette idealet? Abyssineren har fått en kortere og glattere pels enn dette idealet kan tyde på. Det hadde vært spennende med litt debatt rundt temaet pels på abyssineren. Den som importerte de første somaliene til Norge var Kate Reinert fra Oslo med stamnavnet Sanddrops. Hun kjøpte flere flotte katter fra USA, deriblant den berømte Foxtails Big Sky - oppdrettet av ingen ringere enn Patricia Nell Warren. Denne katten er å regne som hovedstamfar til den nordiske somalistammen. Oppdrett av somali i Norge har hatt svært liten innblanding av abyssiner. I en periode var somali en del av kategori II (semilanghår) i utstillingssammenheng. Dette bidro også til å "fjerne" somali og abyssiner noe fra hverandre. Etter min mening burde det vært flere kryssinger mellom abyssiner og somali for å beholde type og øke avlsmaterialet. At man ikke har brukt abyssiner oftere har dessverre ført til at en del av somaliene i Norge er for mye beslektet med hverandre og dette kan i enkelte tilfeller ha ført til infertile katter. Nell Warrens beskrivelse av abyssinerens og somaliens tett sammenvevde historie er en så klar indikasjon på at de to rasene hører nøye sammen, faktisk også for abyssinerens del, at vi bør tenke oss om. Man kan faktisk bevise at abyssineroppdrettere gjennom hele historien vekselsvis har brukt langhårsbærere for å oppnå en attraktiv egenskap, nemlig plysjliknende pels! Slik situasjonen er i dag, innenfor FIFe, kan somali og abyssiner parres, men de korthårede avkommene etter disse parringene kan ikke parres tilbake på abyssinerstammen - bare tilbake på somali, men de har fulle utstillingsrettigheter som abyssinere. Før parret man de korthårede langhårsbærerne tilbake på abyssinerstammen - bevisst - for å oppnå et bestemt utseende - det abyssinske. Vi snakker her om over 100 års praksis og tradisjon som vi i "moderne tid" har brutt, fordi vi mener vi vet best. Gjør vi det?

Februar 2002 Copyrigth © Lisbeth Falling