Per i mine tanker
Per ble født i Oslo 5. nov. 1936 av pappa Fredriksen og mamma Randi Per hadde en halvbror, Kåre, med Lenhartzen til etternavn, og fikk senere en lillebror Knut

Per og Knut så på storebroren sin som en onkel. Per har mange fine minner fra sine besøk på Simensbråten hos familien Lenharzen. Sangmøtene herfra så Per tilbake på med varme tanker, slik sang rørte ved strenger i han. I det hele tatt hadde Per mange lyse minner fra tiden på Simensbråten, og for en måneds tid siden nevnte han at vi burde tatt en tur til Simensbråten.

Under krigen bodde de på Torshov, hvor han hadde minner om guttestreker og erting av tyskere ved Soria Moria Kino. Etter krigen ble gutta sendt ut av landet for å feites opp. Pers minner fra Danmark var gullskimrende, bølgende åkre.

Senere bodde de i Stensberggt. like ved Bislet. I den tida gikk Per på Møllergata skole.

Da Per var 15 år dro han til sjøs og var ute i ca. 3-4 år. Per reiste rundt omkring til de fleste havner i verden, og jobbet i byssa. Han hadde med seg ting, som amerikansk tyggegummi og klær til sin lillebror Knut. Knut seilte senere til sjøs som skipper.

Per hadde fått nok av den store verden før han var 20 år. Tiden til sjøs gav Per synspunktet: "Borte bra, men hjemme best", - han ble patriot.

I 1961 / 62 giftet han seg med Edle. Bryllupet sto i denne kirken.(Gamle Aker kirke i Oslo) I 1962 fikk de en sønn, Rolf Erik som også ble døpt i denne kirken. Per og Edle bodde på Torshov. De skilte lag da Rolf var et par år, og Per flyttet hjem til mamma Randi i Stensberggata. Rolf kom ofte på besøk til pappa og mormor og ble gromgutten deres.

Per og jeg traff hverandre i 1966 da jeg holdt på med første semester på Bioingeniørskolen. Jeg var i likhet med Per også fraskilt, og hadde en datter Lillian, som var 4 år som Rolf. Vi var en stund bare bekjente og et par år hadde vi ingen kontakt. Men plutselig dukker han opp som troll av eske, og vi så på den første måneferden sammen natten 20. juli i 1969.

Senere holdt vi sammen og giftet oss i 1973. Vi flyttet til Romsås og har bodd der senere. Pers store hobby ble tomta i Frogn med hytta vår som vi bygde i 1975. Og etter at vår datter Randi kom til verden i 1977, var Per pådriveren for kjøp av andelshytte på Beitostølen. Dette førte til vår interesse for ski, spesielt slalom. Vi har fulgt Randi rundt i landet på skisamlinger for treninger og konkurranser. Om sommeren har vi gått fine fjellturer til fots fra hytte til hytte - eller med telt, - fra Randi var 6 år.

Pers jobb gjennom årene har variert. Men i de 28 årene vi var gift, jobbet han over 20 år med musikk - de siste 7 årene for Manpower. Han tok gjerne i et ekstra tak, - var nesten aldri syk.

Kjære Per min!
-Ord kan ikke beskrive hvordan jeg føler rundt det som er skjedd. I over 14 dager kjempet du for å beholde livet, - men måtte gi tapt. - Utgangen på dette ble at vi aldri mer kan være sammen her på jorda.

Vi så fram til at blodet ditt skulle få to nye veier frem til hjertemuskelen.
Vi hadde hørt at mange føler seg over 20 år yngre etter en slik "Bye-Pass"- operasjon, bare man trener og legger om til en mer aktiv livsstil. Og det skulle ikke bli så vanskelig når bare blodforsyningen til hjertet ble bra. Vi skulle være flinke og ta småturer. Årets feriefjelltur på Beitostølen ble utsatt til neste år. Og neste år - da skulle du til gjengjeld være så mye bedre. Jeg snakket om å få oss en hund som man må lufte, men dette ville du vente med til du gikk av med pensjon, - for du ville tilbake i jobb etter ca 3 mnd's rekonvalesens.

Mens du satt i denne ventelista for akutt hjerteoperering, hadde du i grunnen fine dager på hytta. Du levde og åndet for hytta. I denne tiden var vi mye sammen og utførte en del ting. Jeg dro fra jobben ut til hytta på en til to av dagene midt i uka, og fikk også noen av feriedagene her. - Vi hadde en lang liste med gjøremål der vi strøk det ene etter det andre etter hvert som det ble unnagjort. Du følte deg i temmelig fin form, på grunn av alle medisinene du måtte bruke - mens du ventet, - men det kom også noen tilfeller med anginakrampeanfall.

Vi fikk snakket mye sammen i denne perioden, vi la planer for hva vi litt etter litt skulle gjøre! Etter at vår datter er dratt ut av redet, ble hytta din store hobby. Planene gikk ut på forbedringer av denne. Snurredass og vann var nære mål. Vi snakket om fjellhagen som skulle fortsette nedover i skråningen, hvor det er blitt ganske fint øverst nå - ja,- kjempefint sett med våre øyne. Og - etter litt fellig av trær "pø om pø" - skulle frukttrær bekle den nederste delen av tomta. Det ble aldri sånn.

Etter en fin familiesammenkomst fikk du igjen anginaanfall om natta, så voldsomme som aldri før. Og fordi vi var - nettopp på hytta, som du elsket, - ble det vanskligheter med å få hjelp fort nok.


Men - Kjære Per min!
Jeg håper du har det bra nå.. Jeg vil aldri glemme deg !
Jeg vil takke deg for din ivring for å leve i pakt med naturen,
- for deltagelse og engasjement i vår datters gjøremål,
- for din rolige tilstedeværelse,
- din humoristiske sans og ablegøyer.
Du var alltid punktelig, - du kom aldri for sent til en avtale,- i motsetning til meg, som alltid har hatt klokka som motstander. Og du var veldig glad i dine barnebarn. Som for dine egne barn ønsket du at også dine barnebarn skulle utvikle en stor tilhørighet til natur og sport. Takk for den tiden vi har hatt sammen. Farvel Per - og hvil i fred.

Din Mona