Jeg begynte på Møllergata skole i 1945 og var bare 6 ½ år. Siden Møllergata var internert av tyskerne under krigen, kunne skolen ikke tas i bruk så fort. Derfor ble vi gående det første året på Bethlehem misjonshus i Mariboesgt. Lokalet var ikke beregnet som skole, og var innredet med lange bord og benker. Vi satt ved siden av hverandre og fikk så vidt nesetippen over bordet. Frøken het Frøken Hirsch og var et fryktelig damemenneske syntes vi. Selv var jeg så redd på min første skoledag at jeg ikke torde komme frem bak mammas skjørt. Frøken sa, med skingrende stemme: "Jeg spiiiiser ikke barn!" Men det var akkurat det hun så ut som om hun gjorde. Hver dag skulle vi få tran og suppe. De som var ukens"Ordensmenn", -vi gikk i ren pikeklasse, måtte hver dag hente spannet med suppe. Noen dager var det en slags betasuppe med kjøtt (?) og grønnsaker, den var god. Men noen dager var det noe melkeaktig som ofte var surt. Vi hadde hver vår "halve fiskebolleboks" og hver vår skje som vi spiste med. Skjeen brukte vi også til vår daglige tran! Da sto vi på geledd og kom frem til kateteret og fikk vår transkje. Jeg husker ikke hva jeg syntes om den smaken. Jeg har alltid vært veldig glad i mat, alltid sulten og mest på brødmat. Så da Oslofrokosten ble innført som et ledd i etterkrigsarbeidet, var jeg alltid med i "lederteamet" om hvem som kunne spiste flest brødskiver. Skolefrokosten var gratis og besto av grovt brød eller knekkebrød, deilig. Pålegg var enten mysost eller fiskeleverpostei. Vi fikk alltid en "C-vitamin", gulrot eller halv appelsin. Maten var laget dagen i forveien slik at knekkebrødet var alltid mykt, og gulroten slapp, men det gled ned likevel. Jeg har veldig gode minner knyttet til denne spisingen, og det skal nevnes at jeg ikke var noe tykt lite barn. En dag kom det fotograf fra et blad som het "Vår helse" og skulle ta bilde av denne frokosten. Det bildet kom jeg med på, foran, med brødskive i hånden og fletter på hodet. Jeg danset ballett fra jeg var 4 år hos Rita Tori, og i den anledning skulle vi være med på en barnerevy som Leif Juster hadde tatt initiativ til (tror jeg). På Edderkoppen rundt juletider. Vi var et hav av unger og alle fikk meslinger. Men The show must go on, så vi danset og sang med feber og bortsminkete utslett alle sammen. Frøken, derimot, syntes ikke noe om min debut på de skrå bredder, så da jeg hadde med lapp om å være fraværende en dag, ringte Frøken hjem til meg og sa: "Det er nok umulig, for da holder vi på med avsluttende prøver". Selv mine foreldre som ellers var veldig skoletro syntes dette var helt urimelig. Til jul i første klasse, og avsluttende prøver! Ha! Jeg hadde fått ny rød koffert av papp til mine skolesaker. Ransel var ikke innført ennå og jeg var veldig glad for min nye koffert. Der hadde jeg trepenal med blyanter og viskelær. Antakelig var det også B-såpe der, -de var så fine å kritte paradis med. Vi hoppet paradis i alle syv folkeskoleår. Så snart det var snøfritt i skolegården ble den overtegnet med paradis. Det var ikke lett å tegne paradis andre steder enn i skolegården. Asfalt var veldig sjeldent og både gater og fortauer var stort sett belagt med gatestein men det var umulig som paradis-sted. I annen klasse kunne vi flytte inn i Møllergata skole. Jeg hadde veldig lang vei til skolen, så jeg fikk flyttet til Ila etter 3. klasse. Dit var det halve veien. På min skolevei gikk vi ofte gjennom Vår frelsers gravlund, men om vinteren gikk vi rundt, opp Odinsgt, bort Fredensborgveien til den katolske kirken og opp Ullevålsveien. På oversiden av kirken var det noen fine små sklier, og det var også en populær aktivitet hos oss. En kald vinterdag, på vei hjem fra skolen hadde det frosset på og den lekreste sklie lå på min vei. Jeg fikk ikke lov til å skli på buksebaken, dvs. vi gikk jo alltid i skjørt med ullunderbukser, og strømper festet på "liv". Så denne dagen fikk min fine røde koffert dødsstøtet. Fristelsen ble for stor, og det gikk så det suste. Jeg kom hjem med røde kinn og "død" koffert. Klærne våre var veldig annerledes enn i dag. Det var ingenting å få kjøpt i butikkene i årene etter krigen. Men jeg var heldig som hadde en mor som var syerske og en tante som strikket. Så jeg var alltid pen og moderne i tøyet. Det var enormt viktig å være pen og ren og hel i tøyet. Mange hadde veldig dårlig råd og kunne man sy selv var det gull verd. Omsøm var det mye av. Gamle mørke herredresser gjenoppsto som de fineste barnekåper og frakker. Pyntet med broderier og annet kunne det til og med bli en bunad av det. Gardiner kunne det også bli mye pent av, kjoler og bluser. Det var ingen ende på oppfinnsomheten. St. Hanshaugen var vår faste tumleplass om sommeren og til Oslos 900 års jubileum i 1949 (?) ble "Haugen" omgjort til fornøyelsespark med kjempetivoli og Sirkus Berny. På "Bakhaugen" var det musikal i et enorm telt, "Annie Get Your Gun" med danske Lily Broberg som Annie. Hver eneste dag var vi på Haugen. Lite penger hadde vi jo, men mye var gratis, bl.a. opptredener på scenen. Jeg husker spesielt en mann som "tryllet" med ballonger og laget de mest fantastiske dyr og fugler. Også spiste vi is, saftis med kunstig sukker og kunstig farge, -men du verden hvor det smakte! Så begynte jeg på Ila skole og hadde mange fine år. Vår lærerinne må ha vært en god sådan, det har jeg jo skjønt etter mange år som lærer selv og vi var veldige glade i henne. (Vi feiret 40 års jubileum med henne i 1992). På Ila var det strenge regler for opphold i skolegården. Skolebygningen var delt inn i en gutteside og en jenteside. Det samme var skolegården, og det medførte straff hvis vi passerte "streken" mellom gutte og jenteside. Det siste året, 7. klasse, var vår kjære Frøken syk og vi fikk hennes unge niese som lærer. Du verden så flott, en ung og pen lærerinne. Men så skjebnesvangert. Hun hadde alliert seg med en av gutteklassenes lærer og foreslo at det skulle være felles avslutningsfest for jentene og guttene. Huff og huff. Tenk jenter og gutter på felles fest. Overlærer Borg og resten av lærerkollegiet var dypt rystet! Fagene våre var bl.a norsk, hjemstedslære, regning og håndarbeide. Vi hadde færre timer regning enn guttene og i 6. og 7. klasse hadde vi skolekjøkken istedenfor regning. Engelsk fikk vi også i 6 klasse og da ble det mere fart over slagertekstene. Mange av oss hadde grammofon med platespiller, men platene kostet jo. Hos musikkforhandlerne, bl.a. Grøndahl i Øvre Slottsgate, kunne vi sitte i avlukker og lytte til plater. Der satte vi oss til med blyant og papir og skrev ned de "hotteste" tekstene med lydskrift. Jeg husker godt jeg skulle be om å få høre på "Blækk smi blus". Heldigvis hadde ekspeditøren god fantasi, så jeg fikk høre på Blacksmith Blues. Vinteraktiviteter: Vintrene var kalde i etterkrigens Norge, men det forhindret oss ikke fra å være ute. Bislett stadion ble sprøytet ved første kuldeperiode og dermed var skøytesesongen i gang. De siste par årene på folkeskolen var vi der flere ganger i uken. Det gjeveste for oss jentene var Danseskøyter, men ikke var det penger å kjøpe for og heller ingen skøyter å få kjøpt. Det vil si, brukte skøyter kunne man av og til få kjøpt. Det lureste var å melde seg inn i OSK (Oslo skøyteklubb) eller OI (Oslo idrettslag), så det gjorde vi. Drømmen var hvite danseskøyter med halvhøyt skaft. Det oppnådde jeg aldri, derimot fikk jeg noen avlagte brune med langt skaft(!) som attpåtil var skjeve på det ene benet. Men på Kunstløpskolen begynte jeg, lærte "Flyver'n", og flere Piruetter, men "strøk" i Åttetall. Klesdrakten var kort svingskjørt, angoralue som ble knappet med en knapp under haken. Den skulle strikkes av angoragarn i perlestrikk. Strømpebuksen eller stillongs var ennå ikke oppfunnet, men hos Charles Wolff i Storgaten kunne vi kjøpe noen "kjøttfargete" strømpebukseaktig som seg nedover ved minste bevegelse. Dette ordnet vi ved å ha en truse over som var sydd i samme stoff som svingskjørtet, og tykk genser. Men bare kleskodene holdt, var skøytekveldene storartet. Det var et yrende liv på Bislett om vintrene. De som gikk på lengdeløpskøyter, gikk i ytre bane, mens alle andre gikk på indre. Musikk fra store høytalere strømmet utover en flombelyst bane, med de aller siste "Hits". Vi var jo nå i den alderen hvor hormene virvlet om kapp med snøen, og kvelden var meget vellykket hvis vi hadde gått "parløp" med en av de kjekkeste guttene. Da vi dro hjemover med blussende kinn var det nok ikke alltid kulda som hadde skylda. St. Hanshaugen var også et sted hvor vi pleide å utfolde oss om vinteren. Der kunne vi lage enorme og lange "sklier". Vi kunne starte helt øverst ved "dammen" og så skli helt ned til Geitmyrsveien. Skal si det gikk så det suste. De fleste hadde beksømsøvler med lærsåle, og da kom vi opp i stor fart. Det skulle selvfølgelig "stås" hele veien ned. Ingen snakk om hjelm eller annet verneutstyr, men det gikk jo stort sett godt uten noen store skader. Idag ville nok disse aktivitetene bli regnet som ekstremsport, den gang var det bare moro. September 2002