Ila skole - et tilbakeblikk
Ila-navnets opprinnelse.
Det var en lang og besværlig reise Dominikanermunken Gøran hadde foran seg da han forlot Danmark og begav seg på hjemveien til Oslo.
Høsten var der allerede med kortere dager og mørkere netter.
Det hadde vært vanskelig å få fergemann over Øresund.
Hesten var ikke ung lenger, og det var heller ikke Gøran.
Men alle gjenvordigheter til tross mistet ikke munken motet.
Pilegrimsreisen hadde vært en rik opplevelse både på kropp og sjel.
Og i sadelvesken som dinglet langs hestesiden hadde han foruten en solid niste også en ikke så liten lerkrukke med rent van fra Knud Lavards hellige kilde.
Men reisen tok på.
Munken var trett av å sitte, hesten var trett av å gå.
Glade var de begge da de over Eikaberg i skumringen fikk byen i sikte.
Solen var nettopp gått ned bak åsene i vest, og fargene dvelte ennå i skylaget og la endog et lite gjenskinn over den mødige Gøran og hans trofaste hest.
Han steg av, falt på kne, og mens hesten fant seg noen karrige gresstrå, fant Gøran frem sin rosenkrans og mumlet sitt "Pater Noster".
Neste morgen var atter Gøran på benene, for nå skulle han bringe krukken med det hellige vann til Sankta Margaretakirken oppe i Maridalen.
Som han red oppover leirbakkene mellom Aggers kirke og Mærrahaugen, snublet hesten og falt.
Krukken fant en sten og gikk i tu - og til munkens store skrekk var den snart tømt.
Men - vannet rant ikke bort, det samlet seg i en fordypning.
Se - der piplet det frem en frisk ile fra grunnen.
Atter et jærtegn fra Knud Lavards drap.
I mange, mange år stanset pilgrimer og annet farende folk ved ilen.
Vannet hadde den samme helsebringene kraft som moderkilden i Danmark.
Det er vel også overført til andre valfartssteder nordover både til Hamar og Nidaros.
Ilen er ikke mer å finne.
Den skal være gjenmurt da bebyggelsen tok til for alvor.
Men selv om sagnet om Dominikanermunkens fromme pilgrimsreise neste er glemt, så har dog navnet Ila overlevet og gitt distriktet og skolen sitt navn.
Og Ila-navnet vil sikkert leve videre i kommende tider.
Ved Hans Borg
Overlærer ved Ila skole 1941 - 1961
Ila skole blir bygd.
På østsiden av Akerselva var bebyggelsen kommet ved århundreskiftet, - spredt til å begynne med.
Familiene var barnerike, og barnetallet økte raskt.
Rundt 1910 hadde Sagene, Foss og Grünerløkka skoler fra 1500 til over 2000 elever.
På den andre siden av Akerselva vokste også befolkningen, og Bolteløkka skole ble raskt for liten.
Derfor ble det bestemt at det skulle bygges en ny skole på løkken foran Herman Foss gate.
Den 8. februar 1916 ble skolen offisielt tatt i bruk.
Skolen ble bygget for 50 effektive klasserom og 19 spesialrom.
Det var 2 gymnastikk-saler med bad og avkledningsrom, sløydrom, sangrom, skolekjøkken, håndarbeidsrom, tegnesaler, fysikkrom.
Videre var det kontor med forværelse, lærinne og lærerværelse, legerom og rom for tilsynslærinne.
Skolen ble tildelt 1273 elever i 43 klasser, hvorav ca. 300 fra Sagene, ca. 500 fra Grünerløkka og resten elever fra eget distrikt.
I tillegg til dette ble tunghørtskolen med 16 elever overført fra Vaterland skole.
Ila skole hadde en god start fra 1916.
Skolens første overlærer, Andersen-Høntorp var en god pedagog og dyktig administrator.
Med sin autoritet skapte han orden, arbeidsomhet, enhet og tradisjon.
Overlærer E. Trætteberg overtok som overlærer i 1929 og ledet skolen videre i samme ånd.
Da krigen kom i 1940 ble Ila skole beslaglagt av tyske tropper i tiden 9.-11. april.
I februar 1941 ble Hans Borg overflyttet fra Ruseløkka skole som Trættebergs etterfølger.
20 mars. 1941 ble overlærer og 3 av skolens lærere arrestert og sendt til Grini.
To av lærerne slapp fri, men Borg og en lærer ble sendt nordover.
Takket være et godt innarbeidet personale fortsatte arbeidet, - bare med enkelte avbrytelser fra "Myndighetenes" side.
Arbeidsforholdene var i disse årene like vanskelige for de fleste Oslo-skolene.
Sommeren 1944 ble Ila frigitt av de tyske tropper, men rekvirert igjen av N.S. til innkvartering av evakuerte fra Finnmark.
9. mai 1945 ble skoleinspektør Dr. B. Ribskog og overlærer Borg gjeninnsatt i sine stillinger.
Dagene som fulgte etter frigjøringen var fulle av fest og glede, og elevene var lite motivert for hverdagens mange gjøremål.
Først i sommerferien begynte skolen å ryddes og ferdiggjøres, men ble langt fra ferdig.
Så da skoleåret begynte etter krigen, måtte de fleste stå i klasserommene fordi det manglet pulter.
Nesten alt inventar og undervisningsmateriell var ødelagt eller forsvunnet.
Dermed begynte en langsommelig prosess for å sette skolen i stand, det tok blant annet flere år før klasserommene var forsynt med ordentlige pulter. De fleste skolene var jo hærtatt under krigen, så kravene var mange og store.
Under hele krigen var klassene spredt over hele byen, i menighetshus, hos private og lignende.
Det ble derfor en stor overgang å skulle dele skole og skolegård med elever fra 53 klasser.
Det ble en travel tid.
Tilgangen på lærere var stoppet helt opp under krigen, så skolene måtte starte opp med lærere med liten erfaring, og ofte uten formell utdannelse.
Alt som krigstiden hadde brutt ned skulle nå gjenopprettes og knyttes sammen med tiden før krigen.
Det var ikke lett.
Blant annet var det mye slagsmål mellom elevene, men takket være betryggende inspeksjon lot sinnene seg lett dempe.
Ila skole hadde et godt musikk-korps som var stiftet i 1921 av lærer Edv. Gunneng.
Han ledet korpset sammen med kartograf Sig. Bjerkelund og regimentsmusiker Karl Greaker som dirigent.
Trass i lokalvansker og andre problemer klarte de å holde liv i korpset under hele krigen.
Da freden kom ønsket de å trekke seg tilbake, og snart overtok foreldrene hele ledelsen.
I den første del av skolens historie var det mest guttene som bemerket seg.
De brakte hjem en rekke vandreskjold og andre trofeer, og ble mottatt med hurrarop.
Guttene var selvfølgelig meget stolte.
Så da skolen fikk sin flotte Ila-mars:"Flagget vårt har vinket våre gutter frem", var pikene ikke nevnt med et ord.
De sto bare spent og sang og ropte hurra for guttene.
Da krigen var forbi tok overlæreren opp arbeidet med å starte pikeorkester etter mønster fra Bjølsen skoles pikeorkester.
Dette var et vanskelig arbeid.
Kommunen ydet intet, så foreldrene måtte skaffe alt selv.
Det var jo mangel på alt, selv om en hadde penger.
For ikke å mislykkes med prosjektet, gikk overlæreren i gang med å stifte en foreldreforening for hele skolen - "Ila skoles venner".
Den skulle være en støtte-forening for orkestret, korpset og andre tiltak for elevene.
Høsten 1946 ble Ila skoles venner og Ila skoles pikeorkester stiftet.
Takket være et utrettelig arbeid for foreldrene vokste orkestret i kvantitet og kvalitet og kunne dra på turné til Moss og Horten.
Etter hvert vokste også behovet for et skolekor, og i 1954 ble Ila skoles pikekor stiftet.
Skolens elevtall hadde lenge holdt seg på 40 klasser.
Men fra 1930/31 til 1935/36 økte elevtallet til 1500 elever i 55 klasser.
Etter de nye bestemmelsene om 1. lærere ved skolene ble Gutorm R. Brekke ansatt som den første 1. lærer ved Ila skole i 1956/57.
Fra nå av begynner skolens elevtall å avta.
Det var derfor naturlig at skolen avga undervisningsrom til den høyere skole.
I skoleåret 1958/59 var folkeskolens klassetall kommet ned i 39 klasser, og den høyere skolen fikk plass til 4 realklasser.
I august 1961 tok overlærer Hans Borg avskjed etter 20 års virke ved Ila skole.
Ser man tilbake på skolens første 50 år finner man stadige forandringer, bevegelse og utvikling.
Elever og lærere begynner og slutter, - hver til sin tid.
Men skolen står der, - tilsynelatende uforanderlig å se til.
Ruvende grå og majestetisk, stod den der med tinder og tårn og tok imot små og store som kom innom for å drikke av "Livets ile".
Slik ble legenden om den om den fromme munken Gørans hellige ile allikevel bevart og virkeliggjort i "ILA SKOLE".
Utdrag fra Ila skoles jubileumsberetning 1916 - 1966
|
