Reidun's Cat Articles - Rasekatter og katteklubber i 1963

For 40 år siden ble Norske Rasekattklubbers Riksforbund stiftet. Hvordan var det egentlig å drive med katt og være medlem i katteklubb den gangen? Flere av oss som sitter i styret i dag var bare barn, eller ikke født ennå… Det var tre klubber som gikk sammen om å stifte forbundet. Det var Norsk Rasekattklubb (av 1938) – NORAK, Bergen Rasekattklubb – BERAK og Vestfold Rasekattklubb – VERAK. Det tre klubbene er symbolisert ved de tre taggene på kronen til katten i NRRs emblem.
Turbulent år Så langt Aristokatt har klart å bringe klarhet i var 1963 et temmelig turbulent år i norsk katteklubbhistorie. NORAK var den største og ledende klubben med historie helt tilbake til 1934/38. BERAK (1956) og VERAK (1958) var forholdsvis nystartede som selvstendige klubber. Også SØRAK var stiftet i 1961, men var lite aktiv i 1963. I NORAK var det kommet til uenigheter mellom to fraksjoner. Den ene fraksjonen som ble ledet av Maien Svenningsen brøt til slutt ut av NORAK og startet en ny klubb utenfor FIFe. Det ble Norges første Independent klubb. - Uenigheten skal ha startet med at Maien Svenningsen tok seg til rette i stambokføringen av rasekatter selv om dette ikke var den oppgaven hun var valgt til. Hun var på denne tiden formann i NORAK. Hun tok med seg klubbens viktigste eiendeler, deriblant klubbens stambok. Sammen med henne gikk også flere andre aktive ut av klubben, men etter en stund kom flere av dem tilbake til NORAK, forteller Sigurd Martinussen som var en av dem som var med på stiftelsen av NRR. I det gjenværende NORAK ble da Carl-Fredrik (Freddy) Nordane ny formann, Dagny Eker var sekretær og Bjørg Landgren kasserer. På denne tiden var Sigurd Martinussen i politiet, og han forteller at Dagny Eker ba ham pent om å stille i uniform på møtene i tilfelle utbryterne skulle møte opp og lage kvalm. Også FIFe’s generalsekretær Brita Kastengren-Remborg kom til Oslo for å bistå under NORAKs årsmøte for å forebygge bråk. - Martiniussen stilte ikke i uniform, men hadde med seg politilua som lå på hattehylla i gangen til skrekk og advarsel, forteller Helén Nordane som har vært aktivt med i NORAK siden 1958. Etter splittelsen av NORAK var det Haldis Rohlff, klubbens stifter og beskytter som man samlet seg om. Hun var også dommer og dømte på mange av de norske utstillingene på 1960-tallet. Hun ble etter hvert også æresmedlem både av NORAK og NRR. Fru Rohlff var aktivt med i klubben hele sitt liv. Det var stort sett chinchilla perser som var hennes yndlingsrase.

Norges første år i FIFe Norge representert ved NORAK var faktisk det 8. landet som ble medlem i FIFe i 1951. Det var Frankrike, Italia og Belgia som var de tre landene som stiftet FIFe i 1949, senere samme år ble også Sveits og Nederland ved Felikat medlemmer. Deretter fulgte KKØ fra Østerike og Danmark ved DARAK i 1950. Sammen med Norge ble Tyskland medlem i 1951. (Kilde: FIFe’s 50-års jubileumsbok.) Maien Svenningsen var aktiv på 1950-tallet, hun var dommer og representerte NORAK/Norge i FIFe. Hun ble bl.a. valgt til en av FIFe-styrets første ”substitutes” i 1956, en slags varamann, og vi antar at hun må ha vært til stede på en del av FIFe’s generalforsamlinger på 1950-talllet. Hun var redaktør for NORAKs tidsskrift, Våre Katter, og hun var den første som fikk burmeser i Norge. Hun skal ha vært en aktiv dommer som ble invitert til å dømme i flere land.

De fine fruers tidsfordriv På 1950- og starten på 1960-tallet var rasekatter de ”fine fruers” tidsfordriv og hobbysyssel. Noen av fruene har nok muligens vært litt mindre fine når det kom til stykket. Det er referert både muntlig og skriftlig at de både trampet i gulvet og skrek til hverandre de verste beskyldninger på NORAKs generalforsamlinger. Det skal ha forekommet løgner om sykdom som hjernehinnebetennelser og utstilling av egne katter når de selv var dommere. Ja, skal en ta det en hører og leser som god fisk må det ha vært en spesiell hardfør ”fruerase” på den tiden som overlevde hjernehinnebetennelse rett som det var…

Splittelsen og striden om stamboken fra 1938 I 1962 startet striden som resulterte i en dyp splittelse i det norske rasekattmiljøet. En ulmende uenighet ble forsterket av strid om lovligheten av generalforsamlingen av 1962. Maien Svenningsen og hennes meningsfeller hevdet at bare en engere krets var blitt innkalt til årsmøtet. Den andre fraksjonen hevder at de som ikke var innkalt ikke var å regne som medlemmer i NORAK lenger fordi de hadde nektet å betale kontingenten. Resultatet av stridighetene var at Maien Svenningesen tok med seg stamboken som kunne føres tilbake til 1938 og stiftet RASEKATTKLUBBEN NORGE som hun hevdet igjen var medlem av ”Riksforbundet for norske rasekattklubber – RIRAK”. På brevark fra Rasekattklubben Norge på 1960-tallet står det forskjellig stiftelsesår for RIRAK; henholdsvis 1958 og 1959. Vi har ikke funnet spor av om dette forbundet faktisk var lovlig stiftet og eksisterte. Helén Nordane hevder at Svenningsen forsøkte å stifte et slikt forbund på slutten av 1950-tallet, men at hun ikke fikk de andre klubbene med seg. Det gjenværende NORAK mente at stamboken tilhørte dem, og saksøkte derfor Rasekattklubben Norge ved Maien Svenningsen for å få den tilbake. Saken verserte i rettssystemet i fem år! Resultatet var at stamboken aldri ble levert tilbake og saken ble hevet 11. februar 1969. På dette tidspunktet hadde NRR klart å gjenskape en ny stambok ved at aktive oppdrettere sendte inn kopier av sine stamtavler. Etter hvert kom også en del av de aktive som hadde fulgt Svenningsen tilbake til NORAK. - Jeg reiste ens ærend ned til FIFe’s sekretariat som den gang befant seg i Linköping for å skrive av alle norske stamnavn som var godkjent før 1963, forteller Helén Nordane. Skjebnen til Rasekattklubben Norge er ikke kjent. Aristokatt har gjort visse undersøkelser for å bringe på det rene om denne klubben kan ha vært forløperen til den/de independentklubber som finnes i Norge i dag, men har ennå ikke lyktes i å finne et svar. Hva skjedde med stamboken fra 1938? I rettsdokumentene fremkommer det at Rasekattklubben Norge i juni 1964 averterer i Aftenposten at de fører ”landets originale stambok fra 1938, internasjonalt godkjent”. Det samme står å lese på brevhodene fra klubben i 1969. Hvor finnes denne stamboken i dag? Det er en tragedie at dette historiske materialet ikke finnes i NRRs arkiver.

Medlemsskapet i FIFe og NRRs stiftelse Det står å lese i FIFe’s jubileumsbok at Norge var til stede under FIFe’s generalforsamling i 1963, men ikke som fullverdig delegat på grunn av interne problemer i sitt hjemlands forbund/klubb. Det står også at Maien Svenningsen ble ekskludert for ett år i FIFe og at Carl Fredrik Nordane fikk et hastverkskrav om å danne en samlende organisasjon i Norge. Denne FIFe-generalforsamlingen fant sted i Brussel 8. november i 1963. Da var allerede NRR stiftet på en utstilling i Bergen i oktober, men den formelle stiftelsesdatoen ble årets siste dag, 31. desember 1963. Brevet til FIFe om det nye forbundet ble innlevert på postkontoret rett før stengetid nyttårsaften 1963. I 1964 var Carl-Fredrik Nordane Norges delegat og representerte det nystartede forbundet, NRR. Dette året blir også Maien Svenningsen ekskludert permanent fra FIFe fordi hun ikke leverte tilbake den norske stamboken.

NRRs stiftelsesmøte på utstilling i Bergen - Det var en fru Wendela Olsen, gift med en trelasthandler som var primus motor i BERAK i 1963. NORAK skulle hjelpe BERAK og hadde bl.a. burene til utstilling med på toget som reisegods. Det var en lystig NORAK-gjeng som reiste med toget til Bergen før utstillingen. Jeg husker så godt det var fullmåne over Finse, og jeg sang ”Herre min Gud, sjå kor månen lyser”, forteller Martinussen. Helén Nordane husker også svært godt denne togturen til Bergen og at følgende var med: Helén og Carl-Fredrik Nordane, Sigurd Martiniussen, Ellen Matsholdt, Bjørg Landgren, Milo og Peggy Wilhelmsen, May Jamtli, ekteparet Justvik og fru Frøland. - Vi hadde ingen sovevogn, og satt oppe hele natten med vakker fullmåne, og da vi ankom Bergen om morgenen ble vi møtt av trelasthandler Olsens med lastebil. Både vi, kattene og utstillingsburene ble lastet på lasteplanet og kjørt til utstillingslokalet. Vi må ha vært litt av et syn, mimrer Helén. Selve stiftelsesmøtet ble holdt på scenen på utstillingen i Gamle viking Turnhall. Det første styret ble slik: Formann Carl-Fredrik Nordane, Oslo - NORAK Viseformann Frk. Sofie Herstad, Tønsberg – VERAK Sekretær Fru Judith Steinsvik, Nesttun - BERAK Kasserer Sigurd Martinussen, Oslo – NORAK Suppleant og stambokfører for korthår Fru Ellen Matsholdt, Oslo – NORAK Suppleant og stambokfører for langhår Fru Guri Gallis, Oslo - NORAK - NRRs første år var trange. Forbundet måtte låne noen hundre kroner i startkapital fra NORAK, minnes Sigurd Martinussen. Sofie Herstad døde under tragiske omstendigheter kort tid etter at NRR ble stiftet. Hun ble påkjørt av en bil da hun skulle krysse veien for å ta T-banen fra et styremøte på Manglerud i Oslo. Milo Wilhelmsen fra VERAK kom inn i styret etter hennes død. Følgende raser var godkjent i FIFe i 1963: Langhår: Perser hvit med blå øyne Perser hvit med orange øyne Perser sort Perser blå Perser rød Perser rødtabby Perser creme Perser smoke Perser sølvtabby Perser bruntabby Perser chinchilla Perser skilpadde Perser skilpadde og hvit Perser blåcreme Perser andre farger Hellig Birma Korthår: Siameser brunmasket Siameser blåmasket Siameser frostmasket (lilla) Siameser sjokolademasket Manx Abyssiner Europé hvit blå/orange øyne Europé sort Europé creme Europé skilpadde Europé sølvtabby Europé sølvtabby makrell Europé sølvtabby blotched Europé bruntabby Europé andre varianter Russian blue Chartreux Havanna (Chestnut Brown) Burmeser brun Burmeser blå (FIFe fulgte GCCFs standarder og i 1960 ble det bestemt at nye raser og fargevarianter som ble godkjent i GCCF automatisk ble godkjent i FIFe. Det kan derfor være mulig at ytterligere varianter faktisk var godkjent, men fantes trolig ikke i Norden på dette tidspunktet.)

Utstillinger På slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet ble det avholdt utstillinger over tre dager. NORAK arrangerte en internasjonal utstilling i året. Den ble vanligvis avholdt i Håndverkeren i Oslo i midten av desember. Antallet katter kan ha vært oppe i ca 130 – 140 med utstillere fra flere land, men flest fra Danmark, Sverige og Norge. Når man sjekket inn katten om morgenen fikk man spørsmål om hva pus spiste; fisk, kjøtt og/eller fløte. Det var folk i NORAK som hadde til oppgave å koke kattemat til kattene. Det var også egne funksjonærer som tømte kattedoene. Når NORAK arrangerte internasjonal utstilling var det vanligvis bare én dommer til stede som dømte alle raser. - En av de mest populære var Baronesse Lily von Bach fra Danmark. Hun ankom utstillingen med stil og eleganse. Hun var en omfangsrik dame og hadde til og med en katteskinnkåpe! Den var sydd av flere skinn i forskjellige mønstre, bl.a. med tabbytegninger. Selve bedømmelsen foregikk i et eget rom i dypeste hemmelighet. Klubben hadde dørvakt foran avlukket. Ingen uvedkommende fikk slippe inn i det aller helligste. Det var en stor ære å få gå dommerne til hånde under bedømmelsen., forteller Helén Nordane. Den høyeste tittel man kunne oppnå på utstillinger den gangen var internasjonal champion/premier, og man måtte til tre land for å få denne tittelen. Man hadde den gang lov til å reise med katter til Danmark og andre europeiske land. De ivrigste utstillerne reiste ganske langt av gårde på utstillinger for å oppnå sine sertifikater. For eksempel kunne utstillingslisten se slik ut i 1958: Haag, Linköping, Stockholm, Turin, Avignon, Limoges, København, Lausanne, Stockholm, Tyskland, Oslo. Man reiste gjerne flere i følge og tok tog. Utstillingen i Bergen hvor NRR ble stiftet ble avholdt 25. og 26. oktober 1963 og dommere var Haldis Rohlff og Nils Særvold. På grunn av spliden i NORAK arrangerte ikke klubben noen utstilling i 1963, men Helén Nordane har kataloger fra utstillingen i 1962 og i 1964.

NORAKs utstilling i Drammen i 1962 Dette var en internasjonal utstilling med litt over 70 katter som gikk over tre dager; 3. – 5. februar. Av langhårskatter var følgende fargevarianter representert: Hvit guløyd, chinchilla, skilpadde, blå, to blåcreme, to sorte og hele 9 creme stilt ut av Baronesse Lily von Bach. Korthårskattene var representert med brun burmeser, brunmasket siameser, blåmasket siameser, to frostmaskede (lilla) siamesere, to abyssinere, en sølvtabby europé og en manx. Det var gjerne chinchilla perser og brunmasket siameser som var i flertall. Det var også ganske mange burmesere til stede på denne utstillingen – den siste Maien Svenningens deltok på. Det stilte også to ”hjemmelagde” colourpointer på 1962-utstillingen. Den ene fikk den aller første kontrollstamtavlen utstedt av NRR. Den het Cossy van Tutte, og hadde betegnelsen ”colorpoint. Nr. 13b.” som er det gamle fargenummeret for brunmasket colourpoint. Vi kan se at her må det foreligge en feil, fordi kattens mor er oppgitt å være en sort katt med blå perser og blåmasket siameser til foreldre. Det er som kjent en genetisk umulighet å få en svart unge etter to blå foreldre. Stamtavlen er utstedt i 1964, og oppdretter skal ha vært fru Diesen med stamnavnet ”av Disavin”. Disse opplysningene er ikke oppgitt i stamtavlen, antakelig fordi hun gikk over i Maien Svenningsens klubb. Eieren må ha tilhørt NORAK. Det var fru Gjertsen fra Høvik.

NORAKs utstilling i Oslo 1964 ”Det nye NORAK” som den gang besto av ca 30 medlemmer holdt sin første utstilling i KFUM-bygget i Møllergata. Det var en nasjonal utstilling med kun 48 katter, flere var internasjonale champions og måtte stille utenfor konkurransen. Dommer var Haldis Rohlff med Ellen Matsholdt som dommerassistent. Utstillingens leder var Carl-Fredrik Nordane, oppsynssjef Sigurd Martiniussen, sekretær Helén Nordane og kasserer Bjørg Landgren. En Guri Gallis sto også oppført som funksjonær og styremedlem i NORAK. Det stilte 16 persere; chinchilla, hvit, blå, sort og creme. Det var flest chinchilla. På korthårssiden var det 18 brunmaskede siamesere hvorav 8 i samme klasse. Det var seks blåmaskede siam og en sjokolademasket. Det stilte to burmesere, en abyssiner, to manx og en europé i noviseklasse.

Huskatter ble ikke stilt ut før i 1978 Hva med huskatter da? Spør jeg Helén. - Nei, huskatter ble nok ikke stilt ut i de dager. Det var kun rasekatter som gjaldt. Første gang huskatter ble stilt ut i Norge var på NORAKs 40-års jubileumsutstilling i 1978. Da hadde vi klarert på telefon med FIFe’s styre at vi kunne la huskatter få stille i egen konkurranse. Den gangen hadde vi svært god kontakt med FIFe’s presidenter, og kunne ta en telefon å gjøre nye ting på sparket.

Om å stille ut katter på 1960-tallet Helén husker mye fra sin aktive periode i NORAK (noe som faktisk har vart fra 1958 og helt fram til i dag. Når hun ringer meg er hun akkurat kommet hjem fra et styremøte i NORAK...) Det er spesielt 1960-tallet vi her konsentrer oss om, og som sagt var det slik den gang at de kunne reise fritt i Europa med katter. Helén og Freddy reiste ofte på utstillinger langt av gårde og hadde med seg flere av klubbens katter på reisen. Det kunne være opp til 8 – 10 katter. De reiste som oftest med toget, og kattene måtte stå i godsvognen. De hadde av en eller annen grunn ikke lov til å gå til godsvognen før de hadde passert grensen til Sverige. Da fikk de lov til å se etter kattene og gi dem mat med mer. Helén husker navnet på den aller første colourpoint perser som kom til Norge, det var Carnivoras Blue Athene, importert fra Sverige av den norske dommeren Stein Bauer. - Jeg husker godt NORAKs 30-års jubileumsutstilling i folkets Hus i Oslo. Vi hadde flere tyske utstillere og en tysk dame kom med hus oppe på bilen og ikke mindre enn 24 siamesere! Det var også første gang Alva Uddin stilte ut i Norge. Den gang het hun for øvrig Lundegaard. Hun stilte ut et perserkull i flere farger, sier Helén.

Abyssineren var sjelden på 1960-tallet Det var abyssinere som var Helén og Freddys rase den gangen. Det var en liten og ganske vanskelig rase. I et intervju fra 1996 i NORKATT forteller Helén følgende: ”Freddy var vel den første som begynte oppdrett med abyssinere i Norge. Den første katten hans het Snorrehus Fennimore, hun kom fra Sverige. Freddy hadde vel en 3 – 4 kull på henne. Han beholdt ingen unger selv, fordi det var stor etterspørsel etter abyssienerunger. Det var bare Freddy og Fennimore. Da Fennimore var 9 år gammel, forsvant hun under tragiske omstendigheter, og vi antar at hun kan ha blitt overkjørt. Freddy var utrøstelig. Den gang var det vanskelig å drive med abyssiner, fordi det var lite avlsmateriale og mange abyssinere hadde hvite flekker i brystet, eller andre steder på kroppen. Den første hannkatten vår, kan vi vel nesten kalle ”abyssiner og hvit”. Han hadde mange store, hvite flekker på magen, halen og brystet. Han var slett ingen avlskatt. Han het Bess av Drotten. Bessegutt, kalte vi ham. Han var en fantastisk katt! Så kom den amerikanske katten, Parkans Tiy, som hadde vært i Danmark først. Hun fikk ikke unger, og den danske eieren ville derfor ikke ha henne lengre, hun var sa 6 år gammel! Vi overtok henne og parret henne med fine hannkatter – det gikk som en drøm! Hun fikk 4 – 5 kull. Tiy var en premiekatt, og det visste hun. Hun var liksom så ”høy på labben”, at hun omtrent ikke nådde ned på gulvet. Hun vant og vant. Vi hadde også en liten katt som vi kalte Småttet, Barbosa el Sana. Hun kom fra Danmark og hadde veldig flott stamtavle. Hun var ingen toppkatt på utstillinger, men ga likevel veldig fine unger. Vi beholdt en unge etter henne, Bisbis el Badari. Disse kattene utgjorde oppdrettet vårt. Parkans Tiy vant overalt. Vi bare satte henne i buret og gikk oss en tur. Da vi kom tilbake var buret fullt av medaljer, kokarder og premier. Vi ble så vant til dette, at vi trodde det skulle være sånn. Folk sa gjerne: ”Kommer du med Tiy, da kan vi andre la være å stille ut.” Men så var det en gang i Stockholm, vi satte som vanlig katten inn i buret og tok en tur på byen, men da vi kom tilbake fikk vi nesten sjokk. På buret hang det bare en bedømmelse, ingen sløyfer! Etter den gangen ble det litt mer spennende å stille. En annen gang vi stilte henne ut i Göteborg, ble hun også slått. Konkurrenten var mye større, det var noe mer staslig over henne, min Tiy var liksom bare søt. Konkurrenten vant over min katt. Noen sa: ”Nei, men for en skam, Tiy er da mye bedre! Dommeren har ikke greie på å dømme.” Dagen etter var det premieutdeling. Katten som vant ble holdt stolt fram på scenen, da lyste det en hvit flekk midt i brystet på vinneren. Eieren måtte ha farget flekken med te eller noe liknende, og så hadde katten slikket dette av seg i løpet av utstillingen. Den hendelsen synes jeg var litt morsom.” Helén og Freddys katter ble ganske gamle: Bessegutt ble 19 år, Tiy og Småttet ble 17 og Bisbis ble 18. Den siste katten døde i 1989. Siden har ikke Helén hatt katter fordi hun er en svært aktiv dame som reiser mye.

NRRs grand old lady Helén Nordane har vært med på å prege kattesaken i Norge siden 1958 og fram til i dag. Hun har innehatt sentrale verv gjennom alle disse årene. Hun var med på å stifte Avlsrådet, i en periode var hun NRRs sekretær og stambokfører for kontrollstamboken (RIEX). I 16 år var hun NORAKs sekretær, og i flere år etter det var hun formann og styremedlem. Hun har vært med på arbeidet med å få godkjent norsk skogkatt, korat og sølvabyssiner som egne raser. Med grenseløs tålmodighet, vidtfavnende kunnskaper og ekte kjærlighet til katten som drivkraft har hun vært med på å skape NORAK og NRR til det vi alle har glede av i dag.

2003 av Lisbeth Falling Artikkelen har vært prestentert i Aristokatt