Froskeben
I ett av de første numrene av bladet Aristokatt hadde jeg en artikkel om kattunger født med ”froskeben” eller ”Twisted legs”, som jeg skal gjengi deler av her.
Den medisinske betegnelsen på tilstanden synes å være senesammentrekking (overs. fra engelsk) og forekommer både på bak- og forben (hender) hos hest, storfe og mennesker såvel som hos katter. Når det gjelder katt er tilstanden beskrevet på internett; http://catvet.homestead.com/contracture.html. Betegnelsen synes å være mer eller mindre alvorlig, i de mest alvorlige tilfeller er operasjon nødvendig. Hos katt synes tilstanden stort sett å være av den mildere graden.

Innholdet i min artikkel må ha ligget langt bak i hjernen hos et par mangeårige oppdrettere, for de senere årene er jeg blitt kontaktet to ganger om emnet. Først ringte Elfi Kleive som hadde fått to korat-unger med ”rare” ben, de hadde henholdsvis høyre- og venstre bakben forvridd. Hennes veterinær tilrådet avlivning, men hun ringte meg, heldigvis. Nestemann var Grethe Dillon som hadde fått en birma-unge med samme problem.

Tilstanden er beskrevet i boken ”The Burmese Cat”: ”Hvis bakbena på en kattunge er perfekte, men synes å være ”bak-frem” (som hos en svømmende frosk), er det ikke nødvendigvis grunn til alarm. Bena vil som regel komme på plass efter noen dager, og kattungen vil bli helt normal.”
Hos meg var det burmesere.
For mange år siden hadde jeg to hunnkatter, mor og datter (skilpadder) som ble parret samtidig av samme hannkatt, og som fødte med et døgns mellomrom - første og annen juledag. Chiquita (Tortie Arcenciel av Fufufjell) nedkom først med fem unger, to brune og tre creme. Dette var hennes 3. kull og hun fødte alltid normalt efter 64 dager, og som regel fem stykker. Den første som kom var en creme gutt med ”froskeben”. Han var full av liv og ellers velskapt, men bakbena pekte bak- og oppover. Det kom også en jente med en skjev forpote, de tre andre var normale.

Påfølgende natt satte Guapas fødsel i gang. Hun hadde veldige problemer med å få ut den første, førstegangsfødende som hun var. Guapa (Shanholmens Autumn Leaves) var både redd og sint og gikk til angrep på meg da jeg forsøkte å holde henne på plass i fødekassen, men efter en time var ungen endelig ute. Hun gjorde ikke noe forsøk på å spise morkaken eller navle av, og ville helst ta med seg ungen inn til de andre nyfødte. Dette lot jeg henne gjøre efter at jeg hadde navlet den av, men min fortvilelse bare vokste. Også denne ungen, en skilpaddefarvet jente, hadde disse underlige bakbena, fullstendig snudd baklengs. Først tre timer senere kom den andre og siste ungen, og den ”ploppet” ut omtrent samtidig med den første veen, så den ble født oppe i kurven med de seks andre ungene. Det var litt av et styr å få skiftet i kurven, for så snart jeg hadde flyttet to unger ut, var mødrene der og bar hver sin tilbake igjen. Med min mors hjelp klarte jeg det til slutt og fikk noen timer hardt tiltrengt søvn.
Hva gjør man?
Av syv unger hadde tre misdannelser, hjertet sank i meg. For en ”julepresang”! Da jeg kom noenlunde til hektene efter to våkenetter, begynte hjernen så smått å fungere igjen. Det demret for meg at jeg hadde hørt noe om ”froskeben” tidligere, og jeg grep telefonen og ringte rundt til andre burmaoppdrettere. Hos Lasse og Lisbeth Falling Furevik som hadde opplevet det, fikk jeg vite at dette høyst sannsynlig ville rette seg og at jeg ville se bedring innen uken var omme. Dette var jo så gode nyheter at jeg måtte forsøke, selv om jeg krympet meg hver gang jeg tittet på ungene. Siden de virket så sunne ellers, og mødrene ikke gjorde tegn til å avvise dem, besluttet jeg meg til å vente og se. Et par dager gikk, og gutten begynte å vise tegn til å strekke ut bena. Efter en uke var føttene kommet frem på forsiden og efter to kunne jeg ikke si hvilken av creme guttene som hadde hatt ”froskeben”. Jenta som hadde skjev forpote viste også tegn til å rette ut benet efter noen dager, og snart var det også helt normalt.

Den lille skilpadde jenta til Guapa gikk det imidlertid ikke fullt så greit med. Efter to uker viste hun ikke tegn til å rette ut bena, men hun brukte dem iherdig når hun spiste, så hår og hud var helt avslitt oppå vristen. Jeg brukte en del tid på å ta henne opp for å se om jeg kunne gi henne litt ”gymnastikk” for å få rettet ut bakbena, men hun potesterte så iherdig at jeg måtte overlate til naturen å få ”skikk” på den lille. Efter to og en halv uke begynte ting å skje, hun viste tegn til å strekke på bena og da tre uker var gått, var hælleddet bøyelig den riktige veien. Hun så litt komisk ut til å begynne med, for knokkelen mellom hælen og tærne var veldig kort, og all huden som hadde vært strukket mens bena var vendt bakover, lå nå i skrukker over vristen og oppover leggen. Mest av alt minnet hun om en liten pike som knestrømpene var glidd ned på. Hun fikk navnet Shanholmens Dulcinea. (Kullbroren ble Don Quixote).
Lettelse
Da Dulcie først hadde satt ben under seg, gikk utviklingen raskt. Knokkelen vokste ut til normal lengde, og det var som om hun skulle ta igjen for de tre ukene hun hadde ligget og kavet mens søsknene kravlet problemfritt rundt. Hun var først ut av fødekassen ved egen hjelp, først til å forsyne seg i matfatet og først til å skjønne hva tissefatet skulle brukes til. Senere var hun førstemann til alt - både på godt å vondt - enten det gjaldt å ta seg opp i et menneskefang og slå seg til ro, eller klatre i gardiner. Hun lærte utrolig fort, og hadde hun først mestret teknikken en gang, glemte hun den ikke (dessverre). Jeg prøvde forgjeves å lære henne av med gardinklatringen, men se, det øret ville hun ikke høre på. Hun ble hos meg til sin død, bare 14 år gammel, og klatret i gardiner til det siste.

Både Elfi og Grethe ga sine unger lett ”fysioterapi” i et halvt minutt ad gangen. Hos Elfi tok det fem uker før var bena blitt helt normale. Birma-ungen hos Grethe brukte hele tolv uker, så man skal ikke gi opp håpet. Senere har jeg også fått vite at fenomenet har forekommet på ocikatt-unger, og at det har tatt to til tre uker før bena ”kom på plass”.

Jeg er blitt fortalt (husker ikke av hvem) at tilstanden oppstår når kattungen ligger feil i fostersekken, og det er intet som tyder på at det er en arvelig defekt. Jeg håper inderlig at det ikke er så mange kattunger som er blitt avlivet på grunn av ”froskeben”, og at det i fremtiden ikke vil bli foretatt avlivninger de første leveukene. Dessverre synes problemet å være praktisk talt ukjent hos en del veterinærer, så da får vi kattefolk dele med hverandre av våre erfaringer.




Ocikatt med "froskeben"


Korat som har blitt helt bra igjen.

Oktober 2008
Copyrigth © Eva Minde




Fat cat

Vil du se dette en gang til, så trykk på katten !

BACK

Home Om katt Smaalenene Katteklubb Viktige linker NRRs hjemmeside
Kattefødsel Rød, creme & skilpaddevarianter Oppdretters ansvar Katta i sekken? Stamnavn
Parrings-tabell Gestation Chart Dommerseddel Enkel fargetabell for katt Regnbuebroen
Kattenavnsforslag Funny pages Huskeliste når du skal på utstilling ! Reidun's
Breedlist
Katters farge/mønster

LINKER - DIVERSE KATTERASER:
[Abyssiner & Somali] [Sølvfargene på Aby/Somali] [Hellig Birma] [Britisk Korthår] [Exotic] [Manx] [Norsk Skogkatt] [Maine Coon] [Russian Blue] [Blå perser] [Colourpoint perser] [Somali] [Somali2] [Sphynx]


Oppdatert: 30. november 2016
© WebMaster/Design: Reidun Svenssen - Oltober '08